Grafikk

Monotypi
Jeg prøvde meg bare fram med farger i begynnelsen. De første trykkene jeg lagde framsto som rotetet og ubalanserte, ikke særlig estetiske med andre ord.
Ett par eksempler:

 Jeg prøvde meg litt mer fram med ulike mengder maling og forskjellige typer ark. Så la jeg det litt vekk og fortsatte med sjablong. Jeg tenkte mye på det etter økten, tenkte på andre monotypier (eller monotrykk) jeg har sett. Jeg sjekka pinterest og fant noe som virket inspirerende:

David Ostrowsky

Mark Rothko

Det som tiltaler med disse trykkene er linjene og hvordan valørene går over i hverandre.

Jeg fikk Agnete til å skaffe fler farger og prøvde meg igjen noen dager senere. Denne gangen hadde jeg en mer strukturert måte å jobbe på. Jeg visste at jeg ville ha linjer, og jeg visste at jeg ville jobbe med noe i svart/hvitt/grått. Dette ble resultatene:

 Denne gangen ble det mye bedre. Det rene uttrykk. Jeg er særlig fornøyd med den med den hvite bakrunnen. De grå elementene fikk en fin, organisk form. Begge trykkene er trykket på japan-papir.

Sjablong.
Sjablonger kjente jeg litt fra før. Siden jeg er en gammel raddis og aktivist har jeg laget en del bannere og lignende meg diverse politiske slagord og symboler. Jeg tenkte meg litt bort fra dette, og gikk for et tre i min første sjablong. Treet er et gammelt og sterkt symbol, for liv, for styrke og for mye annet. Dessuten liker jeg hvordan røtter og greiner snor seg. Jeg tegnet dette på frihånd og uten modell:

Jeg skar treet ut med tapetkniv, og brukte arket som sjablong. Jeg brukte et ganske tjukt ark, og tjukt papir til å svampe på malingen gjennnom sjablongen også.

Resultat:

 

Monokromt og enkelt.

Jeg gikk videre med det samme uttrykket, nå med et reinsdyrhode med stort gevir:

 Jeg var forsåvidt fornøyd med dette også, men det ble såpass likt treet at jeg prøvde å eksperimentere litt for å få et annet uttrykk:

Det ble bare rotete og dårlig komponert.

Så jeg prøvde noe helt annet, litt mer i tråd med de sjablongene jeg kjenner fra før. I stua mi har jeg en stor grafisk plakat av Angela Davis. Jeg tenkte at jeg ville bruke dette bildet som utgangspunkt for å lage et eget bilde.

Jeg fant dette bildet av Angela Davis på internett:

Jeg fikk tatt en utskrift og tegnet omrisset med blåpapir på et tjukt papir:

 Jeg skar først ut hele omrisset med tapetkniv og brukte svamp med sort maling på rødt papir, så skar jeg ut ansiktet og brukte hvit maling:

Til slutt skar jeg ut detaljene; øyenbryn, øyne, nese og munn og brukte sortmaling med en pensel, og dette ble resultatet:

Inspirert av politisk ikonkunst og gatekunst. Dessverre ble det litt søl med hvitmalingen, som ødelegger helheten ganske mye, men på dette tidspunktet hadde jeg ikke tid til å starte på nytt. Det måtte faktisk tørke i to omganger før jeg kunne applikere det siste laget med maling.

Etter tilbakemelding fra Agnete valgte jeg å videreutvikle dette trykket. Det ble for likt originalen, og som hun påpekte, ikke nok mitt eget. Derfor spant jeg videre på gatekunst-sjangeren og gjorde trykket mer anti-establishment. Med Mac Donalds og igjensydde lepper ble Angela enda mer politisk:

Høytrykk/linotrykk
 Oppgaven var å lage et høytrykk inspirert av linjer i arkitektur. På Pinterest fant jeg denne døra i art deco-stil:

Jeg lastet opp bildet i gimp og brukte "treashold"-verktøyet, og fikk et svart-hvitt bilde. Jeg valgte å blåse opp bildet litt og fokusere på en del av den istedetfor å kopiere hele døra:

 
Jeg brukte blåpapir og sporet linjene på en linoplate.
Slike ble linoplata ferdig utskjært:

Noen prøvetrykk på tynt papir (japan-papir/rispapir):

Før jeg endelig ble fornøyd med dette:

Dyptrykk.
Jeg valgte å jobbe med en sinkplate. Jeg brukte syl og koldnål for å risse. Utgangspunktet mitt var dette bildet:

Ferdig innriss i sinkplata:

Prøvetrykk:

Og ferdig resultat:

 

 

 

 

 

Alle er trykket på tykt, porøst og vætet papir.

 



Dette var helt klart det trykket som var mest krevende å få til skikkelig. Det er kanskje litt utydelig, jeg hadde en del trykksverte, eller maling, på selve plata. Men på den andre siden, så likte jeg godt hvordan linjene i taket kommer fram, og hvordan vinduene lyser opp i det mørke.

Praksisrefleksjon.
Læreplanen omtaler ikke grafiske uttrykk spesifikt, men etter fjerde årstrinn skal elevene:
visualisere og formidle egne inntrykk i ulike teknikker og materialer.
Så det finnes grunnlag for å jobbe med grafikk. Mye av det jeg har presentert her er ganske krevende både med tanke på tid og på motorikk, så linotrykk og dyptrykk passer nok best på mellomtrinnet, mens arbeid med monotypier kan innføres allerede på småskoletrinnet. Det er jo nettopp det vi gjør når vi for eksempel lager sommerfugler ved å male den ene vingen og så brette arket slik at den andre vingen blir en kopi av den første.  

Monotypi med pleksiglass kan nok bli en hit i småskolen, men det kreves en del tilrettelegging rent praktisk. 

Mange kunstnere har benyttet seg av ulike former for grafiske uttrykk, og elevene bør få oppleve grafisk kunst fra mange kulturer og stilretninger, samtidig som de bør få være med å skape sine egne trykk.  

Å tegne er å se

 Blindtegning
Oppgaven var å tegne blindtegning med bløt blyant på A4- ark. Jeg brukte 6B- og 8B blyanter. Jeg forsøkte med ulike typer papir. Jeg ender alltid opp med å bruke litt tjukke og grove papir til blyanttegning, det er det jeg syns er best å tegne på. Det som er helt klart er at kopipapir IKKE er ideelt tegnepapir. Selv om det kanskje koster litt mer er det bedre at elevene får jobbe med skikkelig materialer. Til blindtegning kan det likevel kanskje være greit å bruke litt billigere papir, så kan elevene heller få prøve seg flere ganger.

Vi tegna en del blindtegninger i denne økta, og la meg bare si at det var hysterisk morsomt!

Her er et par av tegningene fra økta:

 

Som det tydelig framgår så er dette to forskjellige kvinner på disse tegningene- den ene med armene over hodet som en ballerina som gjør en piruett, og den andre med den ene hånden på hofta.

En blindtegning er det det høres ut som. Det er en tegning som tegnes uten å se på papiret, kun på objektet som skal tegnes. Blyanten skal ikke løftes fra arket. Det er derfor ballerinaen min ble en eneste stor klump øverst, jeg fikk bare tegnet konturen hennes. På grunn av dette kan slike tegninger se ganske absurde ut. Denne for eksempel:

er faktisk læreren som sitter på en pult. Det er altså ikke håret til Trump selv om likheten er slående.

Å tegne ansikter kan være utfordrende nok i seg selv. Men når du ikke kan se på arket eller løfte blyanten, da kan resultatet fort bli noe sånt som dette:

Dette er ikke en gammel, skalla mann med briller, men en ung brilleløs dame med masse hår på hodet. Brillene var vanskelig å komme unna dersom jeg prøvde meg på øyne, i og med at blyanten som sagt ikke kan løftes og alt dermed må bli i en sammenhengende strek.

De to blindtegningene jeg valgte å bruke til utstillingen var disse:

Altså en fullfigur og et portrett. Det som overrasket meg var at, selv om det ikke akkurat er nøyaktige gjengivelser av objektene, så kan en se hva det er jeg har tegnet. Tegningene ble igrunn ganske morsomme og stilistiske.

Modifisert kontur
En kontur ved å se på motivet betyr at man tegner objektenes konturer. At tegningene er modifiserte blindtegninger betyr at man skal ha blikket festet på objektet mesteparten av tiden, men at det er lov å se ned på arket innimellom. Her er de to modifiserte konturtegningene jeg har valgt ut:

Begge tegnet jeg hjemme. Det ene er denne olivenoljeflaska:

Den andre er dette vinglasset:

Det rare var det at det faktisk var kinkigere å tegne modifiserte blindtegninger enn fullstendige blindtegninger! Mye mulig på grunn av at skjemaene setter inn når jeg har mulighet for å skimte ned på det jeg tegner, mens når jeg ikke har den muligheten så går hånden nesten på autopilot med direkte føring fra øyet. Det var oppsiktsvekkende.


Kontur med skygge.
Å tegne en kontur med skygge er å tegne objektets kontur og markere skyggefeltene.

Dette er bollen med kullstifter som sto i tegnesalen den dagen vi jobbet med dette:

Studie.
Dette kostet meg svette og nesten noen tårer! Så vanskelig var det at jeg flere ganger tenkte at "nå gir jeg opp, jeg begynner på engelske istedet". Men hedigvis så er jeg såpass sta, og jeg har en trang til å alltid gjennomføre det jeg har begynnt på, at det ble et resultat til slutt. Jeg satt ganske mange timer med den paprikaen før jeg kunne si meg fornøyd. Eller, det vil si, egentlig er dette en studie av to forskjellige paprikaer, i to forskjellige lys, smelta sammen til en. Jeg hadde en paprika hjemme som jeg måtte bruke som innbytter for den jeg brukte på skolen, og hjemme hadde jeg også en litt annen lyssetting. Det var kanskje ikke idèelt, men jeg klarte ikke å gjøre studien ferdig i den tilmålte tiden på skolen og måtte derfor gjøre det på denne måten.

skolepaprika

hjemmepaprika

 Resultatet ble dette:

 
Det er tegnet i A3 format og med tåreflekker. Nei, kanskje ikke tåreflekker, men noen fettflekker fra fingrene ble det dessverre.

Perspektivtegning.
Når vi startet arbeidet med perspektivtegning tenkte jeg først: jippi! Jeg husker vi holdt på med det på ungdomsskolen, og at jeg likte det den gangen. Men, det ble ikke like gledelig som jeg tenkte. Mye på grunn av mine egne krav til meg selv. Jeg ville gjerne lage noe som var originalt, og det viste seg å ikke være så lett. Gang på gang begynte jeg, og gang på gang tegnet jeg det samme gatehjørnet fra en østblokkby på 70-tallet:

Dette brukte jeg igrunn så og si all min våkne tid på i flere dager. Da vi startet opp med et nytt tema i kunst og håndverk valgte jeg å legge perspektivtegningen bort litt og heller jobbe med grafikk en stund. Så tok jeg fram linjalene igjen, og denne gangen var visjonen at jeg skulle holde det minimalistisk og abstrakt. Jeg tegna en trapp, og så hadde jeg det bare gøy og koste meg med tegninga. Slik ble det:

Topunktsperspektiv for moro skyld. Jeg streket opp linjene med en sort tusj for frihånd (uten å bruke linjal) etter å ha tegnet alt med blyant (og linjal selvsagt), for å få litt liv og litt tegneseriepreg i tegningen. Derfor er ikke alle streker superrette.

Jeg valgte å videreutvikle denne tegningen til bruk i eksamensutstillingen:

 

 

Og fikk dette resultatet:



 



Jeg lot noen av hjelpelinjene bli igjen for å skape et mer levende uttrykk. Enkelte linjer er tegnet opp for hånd (uten linjal) av samme grunn.

Praksisrefleksjon.


Tegning har vært et fast innslag i de fleste elevers skolehverdag i mange år. I 1889 kom tegning inn i læreplanen som et eget fag, og siden den gang har tegning vært en stor del av det estetiske faget som har skiftet navn flere ganger, og som vi nå kjenner som kunst og håndverk.

Tegning er også i bruk i mange andre av skolens fag. Vi finner tegning i norsk og matte, og for min egen del kommer jeg aldri til å glemme alle tegningene av Jesus jeg tegna i kristendomstimene.


Hvordan det har blitt undervist i tegning har variert mye opp gjennom årene. I starten var det først og fremst snakk om å lære å tegne etter modeller, barna skulle kopiere elle tegne etter maler i formidlingspedagogisk ånd. I mellomkrigstiden begynte reformpedagogikken å få fotfeste i den norske skolen. I tegning handlet det om det naturlige og frie- barnets uttrykk og skaperglede. Dette synet rådet grunnen i mange år, i større eller i mindre grad, og med store lokale forskjeller. Med L97 ble faget kunst og håndverk etablert, og med denne læreplanen ble faget et mer teoretisk fag enn det tidligere hadde vært. LK06 la igjen vekt på at kunst og håndverk er et skapende fag, hvor elever skal lære seg å kunne bruke og tolke kunstneriske uttrykk. Samtidig ble det innført fire hovedområder i kompetansemålene, nemlig visuell kommunikasjon, design og arkitektur. Grunnen til dette var at utdanningsmyndighetene ønsket å vektlegge den kompetansen som samfunnet etterspør.


I læreplanens kompetansemål etter andre trinn står det at elevene skal:

-uttrykke egne opplevelser gjennom tegning

Under hovedområdet for visuell design.


Under hovedområdet arkitektur skal de:

-tegne hus fra nærmiljøet rett forfra og rett fra siden.


I utviklingspykologien beskrives barns tegneutvikling som naturlige stadier som barnet går gjennom. Barnets tegnede uttrykk vil i følge denne forklaringsmodellen tilsvare det nivået barnet står på, fysisk som psykisk (Haabeslang & Vavik 2000, s. 129-131). Gustav Britsch var en kunstpedagog som var opptatt av denne utviklingen hos barn. På bakgrunn av Britsch' teorier delte den norske reformpedagogen Rolf Bull-Hansen barns tegneutvilkling inn i ulike erkjennelseskategorier. Disse er delt inn etter barnets erkjennelse av formale dimensjoner: retning, utstrekning, form mot bakgrunn og farge (Haabesland & Vavik 2000, s. 131). I følge denne stadieforståelsen vil perspektiv, illusjon av rom og tredeminsjonalitet være et nivå som kommer sent i utviklingen. Det kan forklare hvorfor barn på småskoletrinnet skal tegne hus fra nærmiljøet rett forfra og rett fra siden.


Birtsch mente at en ekte barnetegning var et uttrykk for det sanne i barnesinnet (Haabesland & Vavik 2000, s, 130). Her finner vi altså begrunnelse i utviklingspsykolgien på at barn skal få uttrykke sine egne opplevelser gjennom tegning. Det handler først og fremst om forestillingstegninger på dette alderstrinnet, altså at barna får tegne noe etter sitt eget hode, og ikke etter modeller.


Victor Lowenfeld understreker også nødvendigheten av at barn skal få tegne fritt. Han fokuserte på aldersbestemte stadier i barns tegneutvikling. Disse stadiene er glidende og overlapper hverandre mer enn formalstadiene i Bull- Hansens modell. Lowenfeld mente at tegning er et naturlig utrykk hos barn som får rike og varierte sanseopplevelser. og at utvklingen ville gå av seg selv dersom barnet fikk utløp for trangen til å tegne (Haabesland & Vaavik 2000, s. 137). Samtidig hevdet han at den voksne har ansvaret for å legge til rette for tegneaktivitet. Gjennom samtale og sprørsmål skal den voksne motivere barnet til å tegne detaljert og engasjert (Haabesland & Vavik 2000, s. 142).


Utviklingspsykologien tok et oppgjør mot den type pedagogikk som regjerterte i skolene før 1930-årene, der det var stort krav om naturalistisk gjengivelse av modeller som ikke tok hensyn til barns interesser eller kreativitet. Det betyr ikke at å tegne etter modell alltid er en forkastelig aktivitet på barneskolen, ei heller så tidlig som på småskoletrinnet. I læreplanen så vi at barna skal tegne hus fra nærmiljøet, det må jo sees på som tegning etter modell.


Nancy Smith forsket på nettopp tegning etter modell hos 7-12-åringer, og hun fant ut at slik type tegning ikke forringet barnetegningens autensitet. Tvert imot kan det bidra til at elevene blir flinkere observatører, at deres visuelle oppmerksomhet stimuleres (Haabesland & Vavik 2000, s. 156-158). At modellene som tegnes er noe som barna kan ha lyst til å tegne er nok et godt utgangspunkt i så måte. Det er ikke sikkert at alle førsteklassinger vil finne det givende å tegne paprikaer.


Et av funnene til Nancy Smith var at barna i hennes studie kunne gjengi ganske korrekte gjengivelser av kompliserte omriss- eller konturformer. I tillegg til å tegne hus, kan konturtegninger etter modell atså godt være en del av tegningsaktiviteten ned på småskoletrinnet. Blindtegning, modifisert blindtegning og konturtegninger er aktiviteter som kan jobbes med hele grunnskoleløpet igjennom.


Den sosiokulturelle forklaringsmodellen på barns tegneutvikling legger stor vekt på læring og påvirkning. De amerikanske professorene Brent og Marjory Wilson (Wilsons) var opptatt av "skjemaene" barn bruker når de tegner. I pedagogikken og psykologien er et skjema ett slags indre, psykologisk tankekart der vi sorterer begreper. Når det gjelder skjema innen tegning, mente Wilsons at barn tilegner seg skjemaer av former som de henter fram når de skal tegne. Disse skjemaene er hentet fra andre todimensjonale bilder som barna har sett, gjerne fra andre barn eller fra massemedia som tegnefilm og liknende. På den måten er utgangspunktet for barns tegning imitiasjon av andres bilder, og kopiering er sådann en strategi for å lære å tegne (Haabesland & Vavik 2000, s. 159- 167).


Både utviklingsspykologien og den sosiokulturelle forklaringsmodellen har noen poenger som ikke kan oversees. Det mest formålstjenelige er å forstå barns tegneutvikling som både en naturlig progresjon og som en konsekvens av kulturell påvirkning. Dette hevder blant annet de danske bildepedagogene Køhler og Pedersen (Haabesland & Vavik 2000, s. 168-173).


Jeg har selv sett mange eksempler i skolen på elever som tegner etter de samme skjemaene gang på gang. Av og til kan slike skjemaer være en byrde, fordi til slutt sitter du igjen med en hel klasse som tegner en hund på nøyaktig samme måte. Kanskje kan arbeid med konturtegninger og blindtegninger hjelpe elever med å vike fra slike inngrodde skjemaer?


Etter fjerde trinn skal elevene:

benytte overlapping i arbeid med tegning og maling (fra hovedområdet visuell kommunikasjon)

tegne hus og rom sett rett ovenfra, rett forfra og rett fra siden (fra hovedområdet arkitektur)


Her ser vi en progresjon. Det skal jobbes med hus også ovenfra og elevene skal benytte overlapping. Dette er i tråd med utviklingsmodellen til Bull-Hansen, gradvis begynner barnet å angi retning innover i rommet (Haabenland & Vavik 2000, s. 135). Lowenfeld beskriver alderen 9- 12 år som gryende realisme. Barnet tegner fortsatt flatebilder, men tar det første skrittet på veien mot dybdeforståelse (Haabensland & Vavik 2000, s. 151).


Etter syvende trinn skal elevene:

bruke fargekontraster, forminsking og sentralperspektiv for å gi illusjon av rom i bilder både med og uten digitale verktøy (fra hovedområdet visuell kommunikasjon).


Her kommer altså perspektivtegningen inn for fullt. Lowenfeld beskriver alderen 12-14 år som det pseudonaturalistiske stadiet, Nå begynner elevene å bli kritiske til sine egne produkter for alvor (etter egen erfaring kan denne selvkritikken ofte sette inn på et mye tidligere tidspunkt for mange). Eleven vil gjerne at det hun tegner skal se så realistisk ut som mulig, og de gjør (ofte) erfaringer med det parallellperspektivistiske rom (Haabensland & Vavik 2000, s. 152- 154). Ved å lære elevene teknikker kan de aller fleste produsere fine ettpunkst- (sentralperspektiv) tegninger. Her er det nok mange som kan vokse litt på følelsen av mestring.


Med tanke på denne selvkritiske ungdommen, som kanskje har kommet i det som Haabensland og Vavik betegner som tegnekrisa (2000, s. 174) kan det se skummelt ut med dette kompetansemålet vi finner etter syvende trinn:

eleven skal kunnebruke egenskygge og slagskygge i tegning (fra hovedområdet visuell kommunikasjon).

Skyggelegging kan være en komplisert affære for mange. Her må læreren veilede elevene å utvikle gode teknikker. Som lærere må vi også ha respekt for elevenes personlige uttrykk, og ikke stille de mest naturalistiske tegningene som idealer. Vi må vise elevene ulike stilarter slik at de kan se at det ikke alltid er det "som likner mest" som nødvendigvis er det eneste rette og beste (Haabensland & Vavik 200, s. 174-179).



Litteratur:
LK 06 http://www.udir.no/kl06/KHV1-01
Haabesland, A. Å. & Vavik, R. (2000). Kunst og håndverk. -hva og hvorfor. Bergen.     Universitetsforlaget.
Nielsen, L. M. (2009). Fagdidaktikk for kunst og håndverk. i går - i dag - i morgen. Oslo. Universitetsforlaget