Bildeanalyse

Analyse av Virginia at four av Sally Mann.

Virginia at four https://www.guggenheim.org/artwork/10392 er et ikonisk fotografi av en ikonisk fotograf. Sally Mann er en amerikansk fotograf født i 1951. Hun er mest kjent for sine svart- hvitt bilder av sine egne barn. I disse fotografiene kommer tilskueren tett på subjektene. Mann har interessert seg for og mer eller mindre gjenkjennelige motiv fra barnets liv. Hun illustrerer intime stunder og hverdagslige aktiviteter, alltid innhyllet i mystikk og en alltid nærværende melankoli. Hun har også fordypet seg i døden, og ga i 2003 ut boka What remains der døden og forråtnelsesprosessen står i fokus. Andre publikasjoner tar for seg sørstatenes landskap, rasespørsmål, hennes manns kamp mot langvarig sykdom og jenters overgang fra barndom til voksen. Sally Mann er opptatt av det evige og det forgjengelige. Skjønnheten i liv og død. Det sensuelle og hemmelighetsfulle. Hun har vunnet flere priser og har blitt anerkjent som en av fotografikunstens mest betydningsfulle aktører.

Virginia at four er et av bildene i boka Immediate Family som ble utgitt i 1992. Mann fotograferte familiens somre i Virginia gjennom en periode på tolv år, fra 1984 til 1992.  Boka ble hyllet som et mesterverk av mange kunstkritikere, men den skapte også furore i andre miljøer. Mann ble beskyldt for å ha gitt ut barnepornografi, og den kristne høyresiden i USA gikk hardt ut med anklager og høylytte protester mot boka. Det er mye på grunn av denne kontroversen at boka ble så beryktet og viden kjent. I boka er det flere fotografier av barna nakne, lett kledde og/eller i positurer som de nevnte motstanderne mente var seksuelt ladde. Mann selv hevdet at hun ville skape kunst av det ordinære, det nære og umiddelbare, derav tittelen Immediate Family. Som hun forteller i dokumentaren What Remains (Cantor, 2005), «The things that are close to you are the things you can photograph the best. And unless you photograph what you love, you are not going to make good art.» I en artikkel i The Guardian er Mann sitert på at hun aldri hadde engang tenkt tanken på at bildene kunne oppfattes pornografisk. På den tiden fantes ikke internett, og barneporno hadde hun aldri hørt om (Morrison 2010). 

Virginia at four er et av bildene som satte sinnene i kok. Virginia, Manns yngste datter som den gang var fire, er avbildet i forgrunnen, naken. Bak henne, ute av fokus kan vi skimte en annen, påkledd jente. Virginias ansikt er vendt mot kamera, hun stirrer tilbake på oss. Kroppen er lett sidevendt, det vil si at hennes høyre side er nærmere enn den venstre. Armene har hun satt høyt i sidene. Bildet er i gråtoner, tatt med et antikt 8x10 tommers kamera. 

Virginia er fotografert stående og plassert vertikalt på en vertikal bildeflate. Komposisjonen er arrangert etter prinsippet om det gyldne snitt- nesa og navlen til subjektet ligger omtrent der det gyldne snitt krysses vertikalt og horisontalt. Bakgrunnen er mørk. Jenta i bakgrunnen er ute av fokus. Hun bidrar til balanse i bildet. Det lyse virker avbalanserende i forhold til framgrunnen og alt det mørke i bakgrunnen.

Valørene er som tidligere nevnt i gråtoner. Fokuset er rettet på Virginia som står i skarp kontrast til den mørke bakgrunnen og til den utydelige jenta som er ute av fokus. Kontrasten de to jentene imellom kommer også til andre utrykk: den ene er naken og den andre er påkledd. Den ene har en åpen form- selv om hun har hendene i sidene sprer hun seg, bena fra hverandre, armene som spredte vinger, haken opp. Den andre fremstår som mer lukket, med den høyre armen foran seg med hånden mot skrittet og den venstre armen inn mot brystet og hånden til munnen. Det er liten avstand mellom bena hennes. Bildet har et normalperspektiv, det er tatt i samme høyde som motivet.

Fargeskalaen i bildet kan minne litt om fargene i gamle viktorianske fotografier, det har sikkert en sammenheng med det antikke kameraet som ble benyttet. Sally Mann sier at hun liker å jobbe med denne type kamera på grunn av at det gir et mykere lys enn med moderne kameraer (Cantor, 2005). Det gir en melankolsk og drømmeaktig stemning, som om det refereres til noe som er tapt, eller til svunnen tid. Samtidig er Virginia veldig nærværende i øyeblikket, hun ser oppfordrende og uredd på oss. Hun ser framover- mot framtiden.

Fotografiet har et svært ekspressivt uttrykk. Det sies mye, den lille kroppen og det lille ansiktet forteller mange historier til dem som forsøker å gå bildet i møte. Sally Mann har alltid vært opptatt av det vakre og det sensuelle, og den nakne jentekroppen har absolutt en sublim skjønnhet. Men at noe er skjønt betyr ikke at det er ment til å virke attråverdig seksuelt. Selv sier Mann:

“I think childhood sexuality is an oxymoron. I did not mean my children were not sexual; all living creatures are sexual on some level. But when I saw their bodies and photographed them, I never thought of them as being sexual; I thought of them as being simply, miraculously and sensuously beautiful.» (Mann, 2015). 

Bildet ble sensurert da det ble trykket i Wall Street Journal i 1989, med svarte bokser over Virginias bryster, skritt og øyne. Til dette kommenterte Mann:

 

«When we saw it, it felt like a mutilation, not only of the image but also of Virginia herself and of her innocence. It made her feel, for the first time, that there was something wrong not just with the pictures but with her body. Heartbreakingly, the night after seeing the picture with the black bars, she wore her shorts and shirt into the bathtub.» (Mann, 2015).

Som skribenten og kritikeren Luc Sante hevder i en artikkel i New Republic: det Sally Mann gjør i Immidiate Family er å vise menneskets skjønnhet og individualisme i sin reneste form. Uten klær, uten at samfunnets lenker har lukket seg om dem ennå. Siden barna ikke er seksuelt modne er det ikke seksuelle bilder, men bilder som fanger essensen i det individuelle barnet, men også barndommen som kulturelt fenomen (Sante, 1995).

Dette bildet er tatt i 1989, en tid da det var vanlig for små barn å bade nakne på stranda og der det ikke fantes bikinier eller bh-er for barn. Seksualiseringen av barndommen er en prosess som har akselerert de siste tiårene i takt med folkeliggjøringen av internett og sosiale medier. Den debatten som oppsto rundt publikasjonen av dette bildet er derfor fortsatt høyaktuell. Er det greit å avbilde, og ikke minst publisere fotografier av nakne barn?

Det er viktig å skille mellom et fotografi med kunstneriske kvaliteter og et fotografi uten slike kvaliteter. At Manns bilder har kunstnerisk verdi er det ingen tvil om. Sally Mann er en kunstner, en fotograf som er en mester i sitt fag både teknisk og estetisk. Bildene hennes vekker følelser, de beveger oss og forteller historier. Et bilde av en naken fireåring publisert av en mor på facebook, tatt med I-phone kamera har sannsynligvis ikke noen av disse kvalitetene. Derfor er ikke disse to uttrykkene sammenlignbare. Sally Manns arbeider, både med og uten nakne barn holder fortsatt den samme høye kvaliteten, og de vil gå inn i historien som de mesterverkene de er. Nakenhet i kunsten er like gammel som kunsten selv. Det nakne barnet har vært fotografert uttallige ganger. Romantikken hyller barnet som det autentiske mennesket, et symbol på det rene og uskyldige. Sally Mann sier selv at hun er en romantiker (Cantor, 2005). Menneskekroppen er i seg selv et kunstverk, og kunstnere som Mann får til å opphøye den ytterligere. Skjønnheten i dette bildet er rett og slett slående!

Virginia at four forteller en historie om fireåringens styrke, om prototypen av fireåringen. Det uredde barnet som ikke er korrumpert av samfunnets forventninger til konformitet og selvforakt. I ett og samme bilde knytter Mann fortid, nåtid og framtid sammen. Hun trekker linjene tilbake til historien, til det forgagne ved å ta bildet, i svart- hvitt, med et kamera fra 1800 tallet. Nostalgien er tydelig. Barndommen er bare et blaff. Det vet alle, vi har alle vært barn. Og vi som er eller har vært foreldre til en av disse vidunderlig komplekse vesenene som fireåringer er, kan kjenne den bittersøte følelsen det er å prøve å nyte øyeblikkene før de på ett blunk er over. Virginias intense nærvær gir på samme tid en sterk følelse av øyeblikket og nåtid. Til sist: hun retter blikket framover, mot framtiden, mot det som skal komme. Hun er klar. Stolt, usjenert og rak i ryggen som en dronning!

Litteratur:

Cantor, S. (2005). What remains. USA. Stick Figure Productions.

Haabesland, A. Å. & Vavik, R. (2000). Kunst- og håndverk. – hva og hvorfor. Bergen. Fagbokforlaget.

Mann, S. (1992). Immidiate Family. Aperture.

Mann, S. (2015). Hold Still. A memoir with Photographs. Little, Brown.

Morrison, B., (2010). Sally Mann: The naked and the dead. The guardian. Hentet fra https://www.theguardian.com/artanddesign/2010/may/29/sally-mann-naked-dead

Sante, L. (1995). The Nude and the Naked. New Republic, issue 18.